Nini Mohini

Du føler deg minst 50 kilo lettere. Arvingen kom seg helskinnet ut av fødselskanalen. Blomstene,  bamsene og lykkeprisningene tar ingen ende. Du bobler over av nyvunne lykkehormoner idet du pakker dyna rundt den nyfødte og smiler omtåket. To dager har gått siden Det Store Smellet. Du er i tipp topp form. Bading og bleieskift klarte du jo lett! Og du kan nesten sitte. Med badering under rumpa kan du faktisk synkronisere sittingen med en normal samtale. Amming gikk over all forventning, særlig med et par Paralgin innabords.

Du er laget av jern. Du har født et barn, et menneske. Og er en sertifisert Verdens Beste Mamma.

Endelig. Et helt friår!  Nå skal du bare kose deg. "Nyte det så lenge det varer", som de andre mødrene i vennekretsen har proklamert. Det skal du. Du gleder deg til å få det akkurat slik som dem. Det er tid for å bake kaker. For å strikke babysokker og blogge om de nyeste sofaputene fra Kremmerhuset.

Du smiler fornøyd og forventningsfullt til den (til nå) lille, perfekte dukken din, som sover fredfullt og stille i den svindyre babykurven (den du bare måtte, måtte ha). Nå skal du ha permisjon. Du skal ikke skrive en eneste rapport til sjefen. Du bobler over av frihetsfølelse. Du slipper morgenstress, trafikkork og stressende lunchmøter. Yess. Pur idyll.

Så. Skjer det noe.
Stillheten brytes. Æææ....ææææææ...AÆÆÆÆÆÆ!

Sjokket er enormt.
ÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆ!
For ikke å snakke om fortvilelsen, utmattelsen, mangelen på søvn, depresjonen, skyldfølelsen, bitterheten, hjelpesløsheten, isolasjonen, sinnet, smerten, angeren og selvforbannelsen. 
ÆÆÆÆÆÆ...ÆÆÆÆÆ...ÆÆÆÆ!
Hva er det jeg har gjort. Jeg vil på lunchmøte. Nååå! Vær så snill!

Du ringer sjefen og spør om han trenger en som kan steppe inn på kort varsel. Og sukker oppgitt når du hører at du har blitt midlertidig erstattet av nyutdannede Emma på 23.


Den lille hyler. Hyyyyler. Konstant. Du er rådvill. Du får ikke sove. Er det endelig stille en time, ligger du våken og lytter til dine egne angstfulle hjerteslag, som aldri når hvilepuls. Du har for lengst brent den forbanna sjokoladekaka mørkebrun, og avlyst 17 av de 20 avtalte barselbesøkene. Du har ikke engang strikket en halv sokk.

Det er ett ord som beskriver situasjonen:

DESPERASJON.
Du føler en forklarelsestrang. De andre forstår ikke hva du går igjennom. Moren din lurer på hvorfor du ikke stryker gulpesmekkene til babyen, slik som hun gjorde da hun fikk deg.

Pust ut, kjære venn. Det finnes hjelp.
Eller. Faktisk, kollikk kan ikke kureres. Men du kan forsøke disse 30 tipsene som kan roe ned avkommet.

Og du. Lykke til. Det går over. Til slutt.